Risengrynsgrøt - en god, gammel klassiker

Julemat, lørdagsmat, hverdagsmat, frokost... Nesten alle har et forhold til risengrynsgrøt. Og den har lang tradisjon hos de fleste. I min familie var risengrynsgrøt noe vi kun spiste i jula. Verken jeg eller pappa var noe begeistret for grøt generelt, og da ble det til at vi ikke spiste det så ofte. Men til jul, da skulle det lukte risengrynsgrøt i huset, og jeg husker jeg dyttet i meg en bolle hvert år, bare for å få sjansen til å finne mandelen i grøten.

Opphavet til denne skikken kjenner jeg ikke, men jeg vet at i gamle dager var tradisjonen sånn at den som fikk mandelen skulle bli gift det kommende året. I våre dager er det (heldigvis) byttet ut med en liten premie i form av marsipangris, sjokoladenisse eller lignende. Hvilken elleville åtteåring ville blitt overlykkelig over å få høre at man skulle bli gift i året som kom?

Men, på mine eldre dager har jeg begynt å se risengrynsgrøten på en ny måte. Faktisk så er det godt, og det er enda bedre når jeg lager den selv. Jeg gjør ikke noe hokus pokus med risengrynsgrøten, for akkurat sånne klassikere tuller man ikke med i min bok. Det skal være enkelt, og det skal være godt. Tilbehøret kan variere mellom kanel, sukker, smør, spekemat, lefse og flatbrød, alt ettersom smak og vaner, mye det samme som til rømmegrøten. Og, som med rømmegrøten, så liker jeg risengrynsgrøten laget fra bunnen av. Ikke noe ferdiggrøt eller 5-minutters grøt. Skal det være, så skal det være skikkelig. 

Og oppskriften er enkel, kun to ingredienser trengs. Vel, tre, men kun to må kjøpes :)
Til fire porsjoner trenger du:

2 dl grøtris
4 dl vann
1 liter melk

Om du ønsker kan du også ha en liten dæsj med salt i kokevannet. 

Ha ris og vann i en stor gryte og kok opp mens du rører, så ikke risen setter seg fast i bunnen. Dette skal nå koke i 5-10 minutter, til vannet har nesten forsvunnet. 

Det koker...

Klart til å ha i melken!

Nå tilsetter du melken, en hel kartong. Det ser ut som alt for mye, og man har lyst til å slutte på halvveien, men det blir faktisk veldig bra til slutt. 

La det koke opp igjen, mens du rører, og pass på! Når det koker må du huske å skru ned platen til et minimum av putring, og stå ved gryta til den har roet seg ned, hvis ikke skjer dette: Melkeeksplosjon! Og det skjer så fort at du nesten ikke rekker å snu deg før komfyren bader i melkesøl, det svir seg fast og røykvarsleren går. Tro meg, jeg gjorde akkurat dette i dag. Tok ikke noe bilde av det ettersom jeg var hastig opptatt med å skrubbe brent melk av en glovarm plate, prøve å redde restene av grøten, og samtidig ikke le meg ihjel over at jeg akkurat hadde tenkt tanken på at jeg burde skru ned plata før jeg hørte *freeeeeeeees!* og visste det var for sent. 

Men men, det er bare å flytte nytørket gryte over på ren plate og gjøre et nytt forsøk. Satte plata på lav nok varme denne gangen, og voila! En koselig putring i midten av gryta.

Det er ikke mer som skal til.

Når du har oppnådd dette, forhåpentligvis uten å ha opplevd det jeg gjorde, så kan du sette lokket på gryta og vende oppmerksomheten mot noe annet en liten stund. Gryta skal stå og putre sånn i 30-45 minutter, til den har fått god og tykk grøtkonsistens. Det kan lønne seg å  røre litt i gryta sånn omtrent hvert 15. minutt, for å få risen litt opp fra bunnen. Det blir sannsynligvis et lite brent lag i bunnen, med mindre du har teflongryte, men det er helt greit. Bare ikke prøv å skrape det løs underveis, for da får du små, brune prikker i grøten. 

Når grøten er ferdig, serveres den med det du ønsker av tilbehør. Jeg bruker kanel og spekemat. Hva er din favoritt? 

Rættli' bondekost de' herran.